Skisseblokken

Min farfar var en dyktig tegner og også en habil hobbymaler. Han etterlot seg bl.a. fire skisseblokker fra 1800-tallet med nesten 100 små og store tegninger og flere dusin akvareller, pasteller og oljemalerier. Han var også interessert i fotografiens kunst, og det finnes flere fotoalbum fra hans mange fotturer i norske fjell.

En av de eldste skisseblokkene inneholder tegninger fra en fottur han hadde i området Hildesheim-Harz-Braunschweig så tidlig som i 1881. Han var da bare 19 år gammel og hadde praksis ved en maskinfabrikk i Hannover.

Skisseblokken fra 1881. Bildet har denne teksten: "Freund Meyer im Regenwetter, Bothoburg"

De fleste bildene viser forskjellige kulturminner som min farfar og hans turkamerat kom forbi - kirker, klostere, slott og middelalderbyer. Alle tegningene har tekst som viser hvor de er tegnet. Dette har gitt meg tanken om å gjenta min bestefars tur for å se hvordan tilstanden på disse kulturminnene er i dag.

Nå er jeg derfor havnet i Hildesheim for å se hva vi kan finne. Med i følge er min bror, Klaus Bryn, og våre partnere. Vi rekker ikke å følge hele reiseruten fra 1881, men vi skal få med oss tre av byene/landsbyene som min farfar har foreviget på sin kunstneriske måte.

Fra kirken i Königslutter

Marktplatz i Hildesheim

Den gamle markedsplassen i Hildesheim har gjennom hundrevis av år vært byens hjerte og sjel. Plassen er omkranset av en rekke flotte og særpregede bygninger, og her er det et yrende folkeliv. Hit kom min farfar på sin reise i 1881, og her må han sittet med sin skisseblokk en time eller tre. En av hans mest detaljrike tegninger er nemlig herfra.

Marktplatz i Hildesheim slik den så ut i 1881. Til høyre ser vi Wedekindhaus (fra 1598), i midten Tempelhaus (fra 1591) og til venste en del av Rathaus som ble bygget i 1290 (ombygget på 1400-tallet). Foran rådhuset ser vi brønnen eller fontenen fra 1542.

Det var ikke vanskelig å finne ut hvor farfar satt da han tegnet denne tegningen. Bygningene ser nesten helt like ut i dag, og vi fant en hyggelig fortausrestaurant der vi så disse bygningene fra samme synsvinkel. Kanskje satt vi ved samme bordet som farfar for 134 år siden?

Men bildet skjuler en grusom hemmelighet. Den 22. mars 1945 ble Hildesheim utsatt for en voldsom terrorbombing. Dette gikk hardt utover byens kulturminner. Alle bygningene rundt den historiske markedsplassen ble ødelagt. I årene etter krigen ble nye bygninger satt opp, men nå i moderne stil. Man så framover og ville sette en strek over historien. Det var først noen tiår etter krigen at røstene som ønsket å gjenskape den gamle markedsplassen, fikk gjennomslag. Flere av de nye bygningene ble revet og mange hundre millioner ble brukt på å lage gode kopier av de gamle bygningene. Prosjektet ble fullført på 1990-tallet.

Denne form for kulturminnevern har et blandet omdømme på den hjemlige arena, for å si det forsiktig. Men i Hildesheim har det vært bred oppslutning om denne reinkarnasjonen. Plassen er nå igjen blitt et naturlig sentrum i byen,  - til glede for befolkningen og selvsagt også for turister!

Marktplatz etter bombingen 22. mars 1945. Den gamle brønnen overlevde, men alle husene rundt plassen ble enten jevnet med jorden eller omgjort til skrøpelige ruiner.

Bombingen i 1945 ødela dessuten flere av de andre bygningene som farfar tegnet i 1881. Nedenfor har jeg satt inn tegninger av to av dem. Disse bygningene er ikke gjenreist. I tillegg besøkte farfar to av Hildesheims mange store kirker, St. Michaels Kirche og St. Godehard Kirche. Disse vil jeg komme tilbake til i neste blogg.

Trinitatis Hospital ved Andreasplassen i Hildesheim. Bygningen ble reist i 1329 og ødelagt av bombingen i 1945

Andreanum Gymnasium fra 1654. Bombet i 1945 og erstattet av nye bygninger

Katedralene i Hildesheim

Hildesheim har rundt 100 000 innbyggere. Den er altså en god del mindre enn Trondheim, men byen har hele 45 kirker hvorav 4 er svære katedraler av samme størrelsesorden som Nidarosdomen: St. Michaels-kirke, Hildesheimer Dom, St. Andreas-kirken og St. Godehard Basilika. Den sistnevnte står i utkanten av byen og overlevde bombingen i 1945. De tre andre ble praktisk talt jevnet med jorden, men er bygget opp igjen. St. Michael og Hildesheim Dom er i all sin gjenoppbygde prakt utrolig nok kommet på UNESCOs verdensarvliste! Kan det være noens dårlige samvittighet?

I 1881 besøkte min farfar i alle fall to av disse kirkene,  - St. Michael og St. Godehard. Den første av disse var opprinnelig en klosterkirke. Mellom selve klosteret og kirken var det en lang buegang. Denne må ha fascinert min farfar mer enn selv kirken. Det var nemlig denne han valgte som motiv da han besøkte St. Michael. Derfor ble vi ganske skuffet da vi fikk vite at buegangen var avstengt, og vi bare kunne se den utenfra. Men lykken står den kjekke bi. Da vi nærmet oss den låste dør, kom det en mann tilfeldigvis ut. Han åpnet for oss og jeg fikk tatt bildet til høyre nedenfor.

Buegangen i St. Michaels kirke i 1881 og i dag. Den sto ferdig i 1250. Til høyre på fotoet står et par søylerester. Kanskje noe ble ødelagt under krigen likevel?

St. Godehard-kirken ble fullført i 1172. Som nevnt, ble den ikke nevneverdig skadet under bombingen i 1945. Tegningene fra 1881 viser at det likevel har skjedd noen forandringer i kirken. Som man ser av bildene nedenfor, mangler benkene og altertavlen på tegningen. Kanskje foregikk det noen arbeider i kirken i 1881? Vi ser også at prekestolen som er gjengitt på tegningen, er fjernet eller flyttet. Vi fikk senere vite at det ikke er så mange år siden dette skjedde.

St. Godehard-basilikaen ble bygget for å minnes for Godehard (960-1038). Han var biskop i Hildesheim og ble kanonisert i 1131. Det kjente St. Gotthard-passet mellom Tyskland og Sveits er for øvrig oppkalt etter ham.

Farfar var opptatt av detaljer. I skisseblokken tegnet han ett av englemaleriene som må ha vært malt på veggen ved siden av en av buene, - en engel som spiller på mandolin e.l.. Dette maleriet lette vi forgjeves etter. Vi fant flere lignende engler, men ikke denne. Dette fikk vi senere en plausibel forklaring på. Selv om kirken ikke ble nevneverdig skadet under bombingen, så har det vært brysomme setninger i grunnen under kirken. På 1960-tallet måtte store deler av skipet tas ned og bygges opp igjen. Det nye skipet har fått en enklere utforming og maleriene er ikke reprodusert.

Ett av kirkens mange englemalerier tegnet i 1881. Akkurat dette maleriet finnes ikke i dag.

Dagen fikk en fin avslutning på Hildesheim Stadtmuseum. Muséet var riktignok stengt, men etter forhåndsavtale med to konservatorer var vi så heldig å få en spesialomvisning på kvelden. De ville særlig vise oss temporærutstillingen "Stadt in Licht und Schatten" med bilder fra Hildesheim før krigen, like etter bombingen i 1945 og i dag. Og de var selvsagt interessert i å se farfars tegninger fra 1881.

Konservator Stefan Bölke forteller meg og mine ledsagere om ødeleggelsene den 22. mars 1945

Riechenberg kloster

Noen kulturminner man besøker, er ganske høylytte. De roper liksom ut: "Her er jeg! Kom å se! Du får en stor opplevelse!" Jeg kunne også lagt til: "Køen begynner her, hold pengene klar!" Andre kulturminner er mer stillferdige. Du må lete litt for å finne dem. Det er få eller ingen mennesker der, men i stedet en stillhet som gir deg en følelse av kontakt med fortiden.

Riechenberg kloster i utkanten av middelalderbyen Goslar er av den siste typen. Veien fram til denne kulturskatten er nesten uten skilt, inngangen er bare en enkel dør i klostermuren og det er kun én omvisning hver uke. Men farfar fant altså fram til dette klosteret i 1881,  - og vi gjorde det samme.

Inngangen til klosteret var en liten åpning i klostermuren. Der sto en dame og ventet for å se om det kom noen besøkende denne uken. Vi ble seks i alt.

Klosteret ble anlagt så tidlig som i 1117. Det var visstnok fire klostere utenfor Goslar, - ett i hver himmelretning. Riechenberg ligger vest for byen. I tillegg til selve klosteret og en rekke bygninger for landbruk og hagebruk ble det helt fra starten av bygget en stor kirke der. Etter opp- og nedgangstider for dette anlegget, og bl.a. en periode da denne store kirken var stiftskirke, ble den rett og slett revet i 1818 for å forsyne eierne med god bygningsstein. Kirken er derfor en ruin i dag.

Ved ruinen av klosterkirken med guiden som for øvrig var konservator ved bymuséet i Goslar. Vi har hennes første turister.

Men under det som har vært koret i kirken hadde munkene laget et utsøkt gravkammer, - kanskje for sine abbeder og de frommeste munker. Og denne krypten hadde de heldigvis ikke hjerte til å røre da kirken ble revet. Her nede satt min farfar og tegnet og hit fikk vi slippe inn via en meget beskjeden kjellertrapp. Vi ble pålagt å være tause eller tale meget lavt. Alle besøkende skulle få den samme opplevelsen av å gå tilbake i tid.

Farfars tegning av krypten fra 1100-tallet

Kapitelene i krypten er dekorert med dyremotiver, bl.a. løver, villsvin, apekatter, hunder og drager. Det var ikke vanskelig å finne igjen de kapitelene som farfar tegnet da han var på besøk.

Keiserpalasset i Goslar

Markedsplassen i Goslar.  Byen ble anlagt på 900-tallet og har i dag ca. 40.000 innbyggere
Den røde bygningen t.v. var opprinnelig laugenes hus og er fra 1494. Midt på bildet står rådhuset som er fra ca. 1520. Bak rådhuset ser vi tårnene på Marktkirche fra 1000-tallet.

Når man vandrer rundt i Goslar, får man virkelig et inntrykk av hvordan de tyske småbyene må ha sett ut i middelalderen. En stor del av bygningene er fra 1500-tallet.  Heldigvis slapp byen unna bombing under krigen, så det er stort sett ekte vare man ser. Byen er på UNESCOs verdensarvliste.

Keiserens hus

Like sør for byen ligger keiserpalasset som er Goslars hovedattraksjon. Her bygget Henrik II (ca. 975-1024) sin residens allerede i 1005, og 50 år senere fikk Henrik III satt opp den imponerende bygningen som står der i dag. Den har riktignok rast delvis sammen flere ganger, men den skal være satt opp igjen ganske slik den opprinnelig framsto. Hovedbygget er 54 meter langt og 18 meter bredt, og er den største ikke-kirkelige bygningen i Tyskland som er så gammel.

Farfars tegning av keiserpalasset. Til venstre Ulrichskapellet som nå er knyttet til hovedbygningen med en arkade. 

Keiserpalasset i dag. En tydelig forskjell fra 1881 er statuene utenfor. Se mer om dem nedenfor.

Restaureringen under keiser Wilhelm

På 1800-tallet var denne store bygningen i forfall. I 1865 raste den ene veggen sammen og byrådet vurderte å rive hele greia. En statlig kommisjon grep heldigvis inn for å redde bygningen, og etter et besøk av keiser Wilhelm I fikk restaureringen høy prioritet. Man så nå at dette byggverket hadde et potensiale til å fortelle om keiserrikets stolte historie og bruke dette politisk. I middelalderen hadde bygningen i noen år blitt brukt til riksdagsforsamlinger, og her hadde korsfareren Fredrik av Barbarossa vært. En konge var også kronet her. Bygningen rommer altså mye tysk historie.

Dette ville man utnytte. Den ene statuen som står foran inngangen forestiller nettopp Fredrik av Barbarossa, og den andre er av Keiser Wilhelm selv. Den store "gildehallen" inne ble gjort om til en historisk billedbok. Maleren Hermann Wislicenus fikk sitt livs oppgave da han fikk i oppdrag å male historiske motiver på de enorme veggene. Han begynte i 1879 og var ferdig 18 år senere. Da farfar var her, hadde arbeidet bare så vidt kommet i gang.

Tre av veggene i den store festsalen er i sin helthet dekket av malerier med historiske motiver. Midt på langveggen er det malt en slags "oppsummering" der man kan se kjente personer fra middelalder og nyere tid, og selvfølgelig med keiser Wilhelm tronende på sin hest midt i bildet.

Bygningen har utvilsomt en interessant historie. Utsmykkingsarbeidene som ble gjort i keiser Wilhelms tid, har tyskerne et blandet forhold til nå, men også dette er en del av historien. Salen brukes i dag bl.a. til konserter. Vi så ingen musikere, men hørte tydelig Wagners musikk i vårt indre øre.

Grevens slott

På Agnesberg i utkanten av byen Wernigerode troner et eventyrslott. På sin tegning av dette slottet har farfar skrevet "Gräfliches Schloss Wernigerode". Her har det nemlig bodd mektige grever siden 1100-tallet. Og den mektigste av dem alle var Otto zu Stolberg-Wernigerode som bodde her da farfar gjestet Agnesberg. Fra 1876 til 1881 var han Bismarcks visekansler og han var også på samfunnstoppen i Preussen.

Det grevelige slott er som et pust fra riddertiden, men det er bare tilsynelatende. Slottet slik det framstår i dag, var faktisk flunkende nytt da farfar var der i 1881. Riktignok har i alle fall to av fløyene et atskillig eldre opphav, men grev Otto satte i gang svære ombygginger, og det var han som ga slottet dets eventyraktige uttrykk. Som visekansler trengte han vel en representativ bolig.

Foto fra toppen av Agnesberg der farfar lagde sin tegning i grevens tid. Det er ganske tett skog ovenfor slottet, men da jeg skulle ta dette bildet, fant jeg heldigvis ut at noe av skogen var ryddet vekk akkurat på det aktuelle utsiktspunktet.

 -----oooooOOOooooo-----

Og dermed var den første del av denne reise i farfars fotspor ferdig. Han besøkte en rekke andre kulturminner i Harz-området, men det får jeg ta en annen gang. På denne turen kom vi oss fram med tog. Neste gang må det kanskje bli bil eller sykkel for å nå fram til de mer utilgjengelige stedene.

Døpefonten i Gernrodes stiftskirke